Balanserer på overflaten av Århus

korrespodenten_aarhus

FOTO: OLE LØKKEVIK

KORRESPONDENTEN: «For under denne overflaten av faglig kompetanse og billig øl, eksisterer også en hverdag av selvrealisering og konkurranse.»

TEKST AV: Ole Løkkevik, tidligere UiB-student som tar mastergrad i journalistikk i Århus. FOTO: HANNE DAHL GEVING.

TEKST AV: Ole Løkkevik, tidligere UiB-student som tar mastergrad i journalistikk i Århus. FOTO: HANNE DAHL GEVING.

Tross den korte geografiske avstanden mellom Norge og Danmark, er det fascinerende hvor langt fra hverandre vi er kulturelt på enkelte områder. Det fikk jeg oppleve første skoledag, etter de obligatoriske introduksjonstimene, da foreleseren satte flere brett med øl foran tavlen. Eller at fakultetene har bar i kantinen som åpner hver fredag med flaskeøl for en tier.

Og aldri før har jeg vært del av et så faglig sterkt, utfordrende og sosialt studiemiljø. Gruppearbeid er et selvfølgelig krav, ikke noe det bare oppfordres til. Det skal samarbeides. Derfor tar det ikke lang tid før man knytter nære bånd med sine medelever.

En dag møter jeg Lars. Han har vært hos legen. Er helt utmattet om dagen og likevel våken om nettene. Det er de minste ting som sluker ham for energi: Å være i forelesning eller bare å lese en artikkel. Selv samtaler er vanskelig å henge med i. Likevel tok det en uke før han klarte å innse og akseptere hva legen forsøkte å si til ham. Og jeg tenker på andre lignende samtaler som først dukker opp under fire øyne. Hvor ofte migrenen har kommet det siste året. Hvor redselsfullt det angstanfallet var.

For under denne overflaten av faglig kompetanse og billig øl, eksisterer også en hverdag av selvrealisering og konkurranse. Et slags uuttalt jag som får enkelte til å prestere jævlig bra og andre til langsomt å brytes ned. Det samme jaget som stikker i magen etter jeg får høre at en i klassen har fått praksisplass på en av de store avisene – et stikk av misunnelse og til slutt skam. Jeg hater at den følelsen har funnet grobunn i meg.

Men så er det de altavgjørende samtalene og varme blikkene som utveksles over ølflaskene de sene kveldene. Den naturlige «hygge» som viser sitt ansikt i de betydningsfulle trivialitetene og trekker en opp igjen.

Som den irriterende høflige kassereren som ikke bare ønsker meg en god dag, men også takker når jeg svarer i like måte. Eller å kjøpe en flaske rødvin for 40 kroner lenge etter klokken har slått åtte. Å sykle i en trafikk hvor bilistene respekterer meg som de respekterer trikken i Oslo, og hvor blanke sykkelstier åler seg gjennom tette skoger, forbi menneskekjære rådyr og ut til veldige strender. Å få servert jordskokksuppe med bacon, langtidsstekt lammeskank og vaniljeis med blåbærtrøffel for bare 200-lappen – for det er klart det er studentrabatt og vi kan ta med vår egen vin. Deretter spasere hjem under kveldshimmelen i et par grader varmere klima med en sigarett i den ene hånden og hennes hånd i den andre, som hun lett klemmer til med en påminnelse om at det hele er godt nok.

Vi skal huske å gi litt mer faen her nede også.