Cecilie Hellestveits historie om vold

cecilie_hellestveit_BF_02

EG VE TE BERGEN. Fredsforsker Cecilie Hellestveit er oppvokst i Bergen, men har studert i både Latvia og Palestina under voldelige omstendigheter. FOTO: BEATE FELDE.

Den bergenske forskeren Cecilie Hellestveit har levd med voldsorgier og ødelagte mennesker. Nå er fredsforskeren aktuell med en bok om Syria.

En sur vind feier over Lille Lungegårdsvann en fredagskveld i Bergen. En dame strener gjennom vintermørket, inn i den lyse lobbyen på Grand Hotell. Hun heter Cecilie Hellestveit, og er en av Norges fremste fredsforskere.

En kvinne som holdt foredrag om ammunisjon og kuler i Tunisia få uker etter fødsel, foran 600 mennesker, halve det amerikanske forsvarsdepartementet og tre forsvarsministre. Som ble bedt om å reise til Syria for å lære væpnede grupper om krigens folkerett.

cecilie_hellestveit_BF_07

PRAKTISK ANLAGT. Den sammenleggbare sykkelen til Cecilie Hellestveit vitner om en praktisk sans. FOTO: BEATE FELDE.

Nå står hun med roser i kinnene, lang bankettkjole og fin pelskåpe i hotellresepsjonen. Som tilbehør har hun sammenleggbar sykkel med en fastbundet trillekoffert på.

– Hei, hei! Ja, men så hyggelig, sier Hellestveit mens hun knuser fingrene til Studvests journalist. Hun beklager at hun er sen fra boklansering av sin nyeste bok «Syria. En liten krig i en stor verden», og tilbyr øl som kompensasjon. Ingen kompensasjon for fingrene, da.

Hun snakker engelsk, spansk, tysk, fransk, arabisk, russisk og hebraisk. Uansett språk, er Cecilie Hellestveit en person en lytter til når hun snakker om krig.

Inne i hotellbaren varmer peisen. Mørke treutskjæringer og lysende sprithyller. Baren på  minner om de klassiske kolonibarene i Midtøsten. De fra Beirut, Jerusalem  og Kairo. Slike som de ikke lager lenger.

For forskeren Hellestveit er mye opplevd, og ikke bare lest. Mye av kunnskapen hennes bæres i hjertet og kroppen, og ikke bare i talen. Den type kunnskap kommer ikke gratis.

– Din historie er jo på mange måter også en historie om vold?  

– Jada. Fra 13-årsalderen skulle jeg helst bli geriliakirger i Guatemala, og så ender jeg opp som ekspert på krigens folkerett, sier den akademiske superstjernen.

Det var her i Bergen hun vokste opp, med en venstreradikal mor som hadde god kontakt med kommunister fra inn- og utland. I barndomshjemmet hadde de ofte besøk av søramerikanske asylsøkere, som underholdt med chilenske kampsanger og gitar. Kanskje det var her gerilja-ambisjonene kom fra.

Sovjetisk voldsorgie  

Et utvekslingsopphold på videregående tok henne fra Bergen til Sovjetunionens Latvia i 1990, noe som vekket unge Hellestveit fra krigsromantiseringen.

Der levde hun med rasjonskort, skoleuniform og trusselen om fysisk avstraffelse som alle andre.

– Slo de deg?

– Nei! jeg ble ikke slått. Men jeg hørte på mens en lærer straffet en elev ved å rive av ham øret, ler Hellestveit.

– Det var en… en voldsorgie. Helt vilt!  Det siste du gjorde der var å ringe politiet.

cecilie_hellestveit_BF_04

PÅ DETALJNIVÅ. Jusstudiet er fint, fordi studentene lærer om samfunnet på detaljnivå, mener Cecilie Hellestveit. FOTO: BEATE FELDE.

En mann ble sparket ihjel av fem bøller foran henne. Hodet hans ble knust mot asfalten midt på åpen gate. Politiet sto på hjørnet og så på. På et annet tidspunkt så hun soldater voldta to jenter. En hel familie i naboblokken hennes ble drept av den lokale mafiaen med maskingevær.

Cecilie ble værende hele semesteret med vertsfamilien sin. Hun observerte et samfunn som lenge hadde vært under et diktatur, plutselig få mer frihet for så å gå i oppløsning.

Som hun selv sier, ble hun mye mindre kommunistisk av oppholdet.

Rettigheter i krig

Hjemme ender hun opp på Universitetet i Bergen, men det varer ikke lenge før hun drar utenlands igjen. Under studieoppholdet i Palestina møter hun den torturerte boren til en lokal venn. Han var fengslet av israelerne og satt på isolat i fem år.

– Et ødelagt menneske. Han så bare ut som et spøkelse.  

Det er dette møtet som åpner øynene hennes for menneskerettigheter, og som fører henne til Det juridiske fakultet i Bergen for å lære om krigens folkerett.

– Jeg skulle egentlig bare innom, men oppdaget jeg hvor flott det er. Det er jo samfunnet på detaljnivå! Det er så konkret, ikke sant!

Ti år med forskning gir henne den eneste juridiske doktorgraden i krigens folkerett som finnes i Norge. Fredsforskningen tar henne gjennom litteratur som omhandler kriger fra 1600-tallet og til i dag. 

– Fredsforskning er analysen av hva som skjer i krigssituasjonen. Man får grep på noen mekanismer som skjer i alle kriger, hevet over tid og rom. Noe som sjer i alle kulturer når volden tar overhånden.

Det er nå i retrospekt hun kan se nytten av sine opplevelser fra Latvia som tenåring og erfaringen fra Syria, Palestina, Afghanistan og Irak i voksen alder.

– Skiftet fra hverdag til krig. Det skjer det noe med folk. Jeg tror nesten det skjer noe biologisk.

Panserhud mot lidelse

Syria har kollapset i onde sirkler av radikalisme og granater. Over 500 000 er drept i Syria, 6,1 million mennesker er på flukt i eget land og utallige er ofre for torturkampanjer fra alle sidene i konflikten.

Cecilie har tatt alt dette under lupen, og publisert noe av det i boken Syria; En stor krig i en liten verden, som kom ut i år. I løpet av boken er IS naturlig nok et tema som stikker seg ut. Hellestveit kjenner gruppen godt og har fulgt med fra de tidlige dagene, da al-Zarqawi var leder på tidlig 2000 tallet.

Som en del av forskningen har hun har sett det meste av deres bestialske medieproduksjonene til militsen. Spesielt trekker hun frem videoen fra 2004, da gruppen til al-Zarqawi halshugget amerikaneren Nicolas Berg i Irak.

– Det  var en utrolig sløv kniv. Det er kanskje noe av det som har gjort mest inntrykk. Det var lydene som var verst, sier hun tankefullt.

cecilie_hellestveit_BF_03

FEILINFORMASJON. Cecilie Hellestveit mener det bare er tull at kvinner og barn er krigens største ofre – de aller fleste som dør er menn, sier hun. FOTO: BEATE FELDE.

Hun har sett mye, og hun lar det ikke gå like inn på seg lenger. Hun uttrykker selv at hun har elefanthud mot menneskelig lidelse nå, en panserhud. Kollegaene kunne ikke skjønne hvorfor hun smilte så mye og var i hverdagshumør like etter Charlie Hebdo-angrepet. I den perioden var alle opprømte, og så mange «var Charlie». I samme periode ble også 110 barn brent levende i Syria, og Boko Haram brukte en ti år gammel jente som selvmordsbomber i Nigeria.

Hun jobber med fryktelige ting, men hun kan ikke være sørgmodig hele tiden likevel. Det kan kræsje litt til tider.

Voldens banalitet

– Er det ikke noe veldig banalt med all denne volden? Hvordan vi fanger en forståelse av hva som har skjedd gjennom hvordan vi tolker offer og overgriper?  

– Jo, og jeg er veldig mot det. Det finnes ingen helter eller skurker. De som lider mest i krig er de som sloss. Menn i alderen 18 til 45 er de som dør, blir skutt og torturert til døde, og lemlestes for livet.

– Det at vi tror det er kvinner og barn og eldre som er de største ofrene.. det er bare tull! Det er 500 000 som er drept i syria, og de aller aller fleste av dem er menn!

– Folk kjemper og dør som soldater uten å egentlig skjønne hva som skjedde rundt dem. På den måten er det veldig banalt.

Hun tenker spesielt på Syria. Krigen hvor alle landene som blander seg inn som har sine egne interesser. Vestlige bomber og våpen fra Saudi-Arabia og Iran.

– Det er jo noen som driver denne krigen fremover. I Syria, som i så mange andre kriger, er det for mange som er inne med parallelle realpolitiske spill. Det spillet er ikke banalt.

Hellestveit tar en liten pause, som for å oppsummere både Syria, banaliteten og forskningen.

– Krig er massakre av mennesker som ikke kjenner hverandre. Alt for å tjene interessene til mennesker som kjenner hverandre… men som ikke massakrerer hverandre, sier hun.