Landssviket mot Afghanistans unge lovende

American University Attack

TERROR. 13 studenter mistet livet da terrorister åpnet ild på et universitet i Kabul 24. august 2016. Her fraktes en hardt skadet student inn i en ambulanse. Studenten overlevde angrepet. FOTO: ANDREW QUILTY

Terrorangrepet på American University of Afghanistan i august etterlot 13 døde. Det kan ha vært et av de verste angrepene for landets fremtid, mot Afghanistans flinkeste studenter.

Selvmordsbomben rister i Bayat-bygningen (se kart) i det vestlige hjørnet  av campuset. Massoud Hossaini står og ser ut av vinduet i andre etasje. Glasset er blåst inn i rommet, og utenfor ser han ødeleggelsene fra bomben. Ved muren sør på campus har noen blåst et enormt hull, og svart røyk siver opp fra krateret. Ut fra røyken kommer en mann med et gevær.

– Han var rolig og kald. Idet jeg så ham, fikk han øye på meg. Han hevet raskt geværet og skjøt.

Massoud kaster seg på bakken mens kulene slår inn over han. Som fotosjef i nyhetsbyrået Associated Press har han erfaring med krig.  

Uten navn

ÅSTEDET. Kartet viser universitetsområdet. Bayat-bygningen er lokalisert nederst i bildet, innenfor universitetets murer. SKJERMDUMP: GOOGLE MAPS

Massoud kommer seg fort opp igjen, og løper tilbake til klasserommet. Han kommanderer medstudentene til å barrikadere døren, og tvitrer til omverdenen at universitetet er under angrep, ringer sikkerhetsstyrkene, og arbeidsgiveren Associate Press for å fortelle om hva som skjer.

Granater

Under hører han noen gå fra rom til rom. Han legger øret til gulvet. De sparker inn dørene der nede, for så å fyre av en rekke skudd i rommene. Dette skjer om og om igjen. Håndgranater sprenger også med jevne mellomrom.

15 minutter går. Terroristene beveger seg opp trappen til andre etasje. Hjelpen er ennå ikke kommet.

– Jeg ringer min kone i Canada og sier til henne at jeg ikke har lyst til å si «ha det», men at dette er situasjonen, og nå kommer jeg sikkert til å dø.

Terroristens spark treffer døren med et smell.  Døren går ikke opp. Barrikaden holder litt til. Utenfor bygget hører de skyting, men ser ingenting. Blir de her oppe, dør de. Massoud gir beskjed om at de må prøve å komme seg ut av vinduet og ned til hagen to etasjer under.

Det er et lite vindu i døren. Kan det være det terroristen brukte for å komme seg inn?

American University Attack

HARDT SKADET. En ung mann fraktes til sykehuset for behandling. Fotograf Andrew Quilty bekrefter overfor Studvest at han overlevde skadene. FOTO: ANDREW QUILTY

Massoud hjelper to jenter ut av vinduet når første granat kommer inn i rommet. Verden blir innhyllet i flammer, og trykkbølgen kaster ham ut av vinduet.

Veivalg

Han våkner opp hengende fra vinduskarmen etter en arm i andre etasje. Muligens ble han slått ut noen sekunder. Ingen følelse i beina.

Er de blåst vekk?

Under skimtes en brusautomat. Omtåket slipper han taket på vinduet og lander på toppen av automaten, for så å rulle ned på bakken under.

Midt i kaoset kjenner han et øyeblikks glede av å føle at beina fortsatt er festet til kroppen.

Han registrerer at en ny granat sprenger over ham. Flere studenter hopper fra bygningen og lander rundt ham i gresset.

En professor kommer bort og spør hva de skal gjøre nå. Mange av studentene rundt ham er stygt skadet. Han tar et valg. Krigsfotografen peker på nødutgangen litt lengre bort, på andre siden av en åpen plass, og forteller professoren at han skal løpe dit. Massoud må bruke ham som prøvekanin.

– Jeg så ham løpe alene det siste stykket i åpent landskap, og ingen skjøt han. Da så jeg at det kunne funke. Jeg fortalte de andre at de måtte holde hodet lavt og løpe etter meg.

Beskjeden hans til studentene var klar: «Om noen blir skutt. Ikke stopp. Fortsett å løpe og fortsett å følge etter meg», sa han til studentene.

Traumens klamme hånd

Massoud og studentene kom seg ut av universitetet og ut i sikkerhet, vekk fra terroristene. Men terrorens grep klamrer seg om fotografen og hans medstudenter. Jerngrepet fortsetter etter at spesialstyrkene stormet universitet og drepte angriperne der inne.

Kabul

KLÆRNE. Dette er klærne til Abdullah Kawer fra angrepet. Det meste av blodet er fra studenten som døde i armene hans. FOTO: PRIVAT

For Massoud går resten av kvelden til intervjuer og å snakke med venner for å orientere dem om hva som skjer. En pille gjør at urolige tanker glir over i søvn. Dagen etter våkner han til nyhetene om døde venner og bekjente.

De neste ukene snakker han med studentene. Han får oversikt over hvordan de har det. Snakker om innestengte følelser og undertrykt angst.

– Vi samlet oss en gjeng med studenter fem dager etter. De fleste satt igjen med samme følelse som meg; vi var sinte på den manglende sikkerheten på universitetet.

Han forteller at det var mye traume hos studentene han pratet med. Spesielt sier mange av jentene at de opplever sterk depresjon i tiden etter.

– De fleste av jentene jeg har pratet med skal ikke tilbake til universitetet. Noen av dem har allerede dratt fra Afghanistan. De har fått ta imot stipender og har startet semestre i andre land.

Nye nettkurs

Den talentfulle musikeren og studenten Samiulla Sawari postet på Facebook at han «Ser fremover og gleder seg til en vakker og lys fremtid.» Det var før terroren.

Men American University of Afghanistan skulle være siste stopp for den unge studenten. Angrepet startet i syv-tiden på kvelden, og etterlot 13 drepte og 49 skadde, blant annet Sawari. Han er savnet av sine venner, som legger igjen kommentarer under posten hans på det sosiale mediet.

Jeg kan huske surklelyder av blod som kom fra ham da han prøve å puste. Kulen hadde truffet et sted i nakken hans.

Abdullah Kawer, student ved American University of Afghanistan

Traumene og sinnet studentene føler på er helt forståelig og naturlige, ifølge kommunikasjonsavdelingen til AUAF. De har satt opp et gratis psykologisk hjelpetilbud på universitetet de håper studentene vil ta nytte av. Men når Studvest spør dem om studenter som trekker seg fra universitetet, kjenner de seg ikke igjen.

– Situasjonen du beskriver, er ikke det vi ser. Studenter forteller oss klart og tydelig at universitetet må gjenåpne, og at hverken de selv eller landet deres vil la seg overvinne av terrorister.

Kommunikasjonsavdelingen peker på at mer enn 66 prosent av bachelorstudentene og 50 prosent av masterstudentene har tatt bruk av de gratis nettkursene universitetet startet etter angrepet av universitetet. Kursene er de første av sitt slag i Afghanistan, og universitetet ser optimistisk på mulighetene kursene nå gir.

Manglende sikkerhet

Student Ghazia Popalzai var på universitetet. Ukene etter angrepet var hun i sjokk, og klarte ikke komme seg ut av huset. Da hun endelig gikk ut, var det kun for å besøke venner på sykehuset. Popalzai og vennene hennes er veldig klare på at de skal tilbake til universitetet.

– Alle mine venner er likevel forbannet over den manglende sikkerheten. Universitetet hadde åpenbare svakheter. Det eneste vi vil nå er at universitetet fikser det!   

Like etter angrepet har kritikken mot universitet vært knallhard. Ifølge studentene har universitetet vært klar over svakhetene i lengre tid. Det har også vært tydelige signaler om at noen har vært ute etter å ta universitetet. To mannlige professorer ble kidnappet fra kjøretøyene sine like ved universitetet 7. august. En amerikaner og en australier.  

Jeg lever fortsatt i frykt. Jeg har ingen kontroll over det. Jeg tror det vil være med meg for alltid.

Abdullah Kawer, student ved American University of Afghanistan

 

Dager etter angrepet gikk presidenten av AUAF av, og etterlot posten til den tidligere amerikanske ambassadøren i Kabul, David Sedney.

Han lover overfor Studvest at sikkerheten skal bli langt bedre enn før. Alt skal være på plass før starten av neste semester, i januar 2017.

– Siden jeg tok rollen som universitetets president, har jeg vært imponert over motet, standhaftigheten og lidenskapen for utdannelse hos våre studenter og ansatte, sier Sedney.

– Vi er helt dedikert til å takle konsekvensene av angrepet. Vi vil jobbe for å gjøre AUAF, om mulig, enda bedre enn før, sier den tidligere ambassadøren.  

Men for student Imram Hamkar Wardak er det ikke nok. Han har måttet holde det hemmelig for deler av familien, spesielt de som bor i Taliban-kontrollerte områder, at han gikk på AUAF. Han kaller angrepet den tristeste dagen i hans liv. Nå føles ikke Aghanistan trygt.  

– Nå planlegger jeg å dra ut av landet for å studere et annet sted. Familien vil at jeg skal dra, og vil betale for oppholdet ut av landet. Man må tenke sikkerhet først.

 

Redd for langtidskonsekvensene

– Mange av landets flinkeste studenter søkte seg til AUAF. Det er klart at om de ikke føler at det er trygt å ta seg en utdannelse i landet, så vil de dra til utlandet, sier Arne Strand ved Christian Michelsen Institut (CMI).

Han forteller at United Nation Development Program (UNDP) i Kabul har uttrykt bekymring for hvordan angrepet vil påvirke utviklingen av Afghanistan.

Forklaringen til Strand er at universitetet har mange fag som er viktige for oppbyggingen av den afghanske stat. Blant annet forskning på kvinner og kjønn. Til nå mener han den nåværende regjering har vært flinke til å inkludere flere kvinner i viktige samfunnsroller. Mange av de ferdigutdannede ender opp i staten eller i høytstående prosjekter i FN eller Verdensbanken. Men for å fortsette å lykkes videre, må staten fortsatt ha godt utdannede kvinner å ta av til jobbene.

– Om sikkerhetssituasjonen forverrer seg, er det ikke gitt at kvinnene verken returnerer eller blir i Afghanistan stor lengre, sier Strand og fortsetter:

– Det er en stor trussel mot den langsiktige byggingen av landet. De trenger desperat nye mennesker i statsapparatet, og de trenger flere kvinner i viktige posisjoner i landet.  

Professoren ble skutt

Tilbake til angrepet: Den unge studenten Nelab Haidari kom seg ikke ut av bygningen. Mens Massoud Hossaini og de andre studentene hoppet ut av vinduet, og rømte ut porten, ble hun og noen av hennes medstudenter værende igjen. Fanget i tredje etasje i Bayat-bygningen.

Nelab Haidari

BLANT DE FLINKESTE. Nelab Haidari foran universitetet. Hun er én av de flinke studentene som er gitt stipend for å studere på AUAF. FOTO: PRIVAT

De gjemmer seg i klasserommet og har barrikadert døren. De prøver å ringe til familien for å si sine siste farvel.

Noen av studentene får panikk og vil hoppe fra bygningen. Men terrorister stod på undersiden av bygget og skjøt mot dem da de viste seg i vinduet. Nelab står like ved vinduet når kulene kommer susende inn i rommet. Én av kulene treffer professoren hennes, som står ved siden av henne. Han faller over og ut av vinduet, ned tre etasjer.

Hun blir stående igjen. Etter noen sekunder går det opp for henne at hun ikke er skutt.

Det er ikke mulig å rømme. Så de skrur av lyset og kaster stoler og pulter inn bakerst i hjørnet av klasserommet. De gjør klasserommet uoversiktlig, og prøver så godt de kan å gjemme seg bak stolene og kaoset.

LYDKLIPP. Hør hva Nelab Haidari opplevde i de dramatiske timene:(Correction 0.11-018,  not three – but thirty)

Hun er redd. En medstudent hun ikke har pratet med før merker det og forteller henne at alt vil bli bra. «Hvordan kan du si det, de skyter jo alle», svarer hun. «Nei», svarer gutten. «Jeg vil ikke la dem. Sett deg bak meg her, så vil jeg være mellom deg og døren. Ingen kuler vil treffe deg.»

En telefon til Pakistan

Angriperne kommer opp trappen. Sparker inn døren. Skyter inn i klasserommet. Så blir det stille. De går videre.

Studentene ligger på bakken og spiller døde. Angriperne kommer tilbake og lyser med en lommelykt inn i klasserommet. Lyser for å se hvem som er døde.

– De så på oss. De så på glasset, kaoset, blodet på bakken og kroppene våre. De trodde vi alle var døde, og gikk rundt i rommet mens de hvisket «Allah o-akbar, Allah O-akbar, Allah O-akbar». Gud er stor. De var så glade. «Vi sendte dem til helvete», sa de til hverandre.

American University Attack

RAPPORTERER. En journalist snakker i telefonen utenfor universitetet og rapporterer om hva som har skjedd under angrepet. FOTO: ANDREW QUILTY

Videre går de ut av rommet. Og Nelab hører at de ringer hjem til sine Madrasaer (religiøse skoler), for å prate med sine religiøse veiledere.  

«Ring Abdul Rahman og Hamza», sier en av angriperne.  

En telefon ringer, og noen svarer.

Samtalen som kommer er, ifølge Nelab, ført på Pashto med pakistansk dialekt.

«Hva skjer? Hvem er døde? Fortell hva som har skjedd!», sier stemmen på andre siden. «Be for oss for at vi går til himmelen! Fortell de andre at de må be for oss. Vi vant dette slaget. Vi drepte omtrent 200 stykker», svarer angriperen i klasserommet.

– Han trodde sikkert at alle vi som lå på bakken var døde, sier Nelab.

Stemmen i telefonen sier at de skal be for dem, og lurer videre på hvem som var der. Drepte de noen utenlandske, eller bare afghanere?

«Nei, begge deler. En av våre brødre er død. Han sprengte seg selv og porten da vi kom inn. Vi har nok våpen og ammunisjon, så vi skal kjempe hele natten til i morgen».

«Ok. Bra», avslutter stemmen i telefonen. Angriperne legger på og går videre i bygget.

– Han oppførte seg som om han var så modig. Soldaten som skulle drepe mange flere av oss, sier Nelab med en bitter ironi i stemmen.

– Du er jo muslimsk selv. Hva tenker du om at de ville sende dere til helvete?

– De er ikke muslimer. Jeg så drapene deres, og deres ekstreme brutalitet. Det er ikke Islam.  

Siste åndedrett

Etter hvert bryter det ut kamper rundt bygget. Politiet er i nærheten. Ved siden av Nelab ligger studenten som ville beskytte henne. I mørket hører hun at han jamrer og klynker. Hun hysjer på han.

– Vi visste ikke hvor ille han var skadet. Vi tigget og ba om at han måtte være stille. Hva om terroristene kom tilbake. De kunne høre oss. Noen helte vann over hodet hans for å få ham til å komme ut av sjokket.

– Men det hjalp ikke. Han skrek litt. Så merket vi gjennom mørket mellom oss at han hyperventilerte. Vi fortsatte å hysje. Han pustet ut. Og så døde han.

Oppe i klasserommet er også studenten Abdullah Kawer. Han husker også studenten som døde.

– Jeg kan huske surklelyder av blod som kom fra ham da han prøve å puste. Kulen hadde truffet et sted i nakken hans.

– Herregud. Jeg merker panikken kommer over meg mens jeg skriver dette.

Det var Abdullah Kawer som helte vann over hodet til den døende studenten.

– Jeg trodde det ville hjelpe. Men det gjorde det ikke. Like etter var han død.

Politiet kom noen timer senere. Da hadde studentene vært fanget i tredje etasje i rundt ti timer.

– Vi var de siste overlevende som kom ut fra angrepet. Mens politiet geleidet meg ned, kysset jeg både dem og bakken under meg av takknemlighet, sier han.   

Kan ikke gå tilbake

Afghanistan har vært mer eller mindre i krigstilstand siden Sovjetunionen invaderte landet i 1979. Så mange år med krig har sugd ut liv, talent og ressurser. Flere millioner afghanere har flyktet til naboland som Iran eller Pakistan, og noen også til Vesten.

American University Attack

STORMET UNIVERSITETET. Afghanske sikkerhetsstyrker på plass utenfor universitet. De stormet universitetet og fikk reddet ut de siste gislene i 04-tiden om morgenen. FOTO: ANDREW QUILTY

I Afghanistan, der 75 prosent av befolkningen er under 35 år, har angrepet mot landets unge studenter truffet den delen av befolkningen skulle lede landet i fremtiden.

Av de 1700 studentene på American University of Afghanistan, var omtrent 700 tilstede da angrepet kom. På Facebook har studenter forandret profilene sine i sympati med ofrene for angrepet. «Education will prevail», står det.

Selv om mange av studentene Studvest har pratet med vil tilbake, mistet også Afghanistan flere sårt trengte talenter.   

Både Nelab Haidari og Abdullah Kawer utrykker at de ikke vil tilbake til skolen.

– Jeg har fortsatt mareritt. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kom meg ut av det rommet i live, sier Kawer.

Han har fått flere resepter på antidepressiva fra psykologene han har snakket med.

– Jeg lever fortsatt i frykt. Jeg har ingen kontroll over det. Jeg tror det vil være med meg for alltid.

– Vil du gå tilbake til AUAF noen gang?

– For å være ærlig, så kan jeg ikke, selv om jeg hadde villet.

– Har andre studenter det som deg?

– De som var tilstede gjennom den natten i august: ja, definitivt. Vi deler en felles smerte.

Studvest pratet med 6 studenter som var til stede under angrepet. Utdanningsdepartementet i Afghanistan ville ikke svare på Studvests henvendelser. Det ville heller ikke innenriksdepartementet eller UNDP Kabul.

Ingen har så langt tatt offisielt ansvar for angrepet. Men Afghanistan Analyst Network (AAN) skrev en sak om hvordan Taliban-sympatiserende teologisk litteratur omtaler AUAF som en kristen skole som sekulariserer og brukes av amerikansk etterretning.

Analysenettverket har også være i samtale med en Taliban-kommandant som uttalte at det hadde vært en vilje i den væpnede gruppen til å ta universitetet, til tross for at utdannelsesinstitusjoner er fredet i deres verdigrunnlag. Studvest har pratet med studenter som forteller at de har opplevd at Taliban har sagt til dem etter angrepet, at en «går på AUAF på eget ansvar».