London calling

london

FOTO: MAGNUS EKELI MULLIS

KORRESPONDENTEN: Romkameraten min har studert på to av verdens mest prestisjetunge universitet, men klarte likevel å knivstikke sin egen fot to uker inn i oppholdet.

TEKST AV: Magnus Mullis, tidligere journalistikkstudent ved UiB som når tar master politisk sosiologi i London. FOTO: LENE RISHOLT THORBJØRNSEN

TEKST AV: Magnus Mullis, tidligere journalistikkstudent ved UiB som når tar master politisk sosiologi i London. FOTO: LENE RISHOLT THORBJØRNSEN

Fra jeg fikk endelig beskjed om at jeg faktisk skulle bruke det neste året i London, på London School of Economics and Political Science, brukte jeg uforholdsmessig mye tid på å tenke, grue meg og glede meg. Jeg lurte sånn på hvordan det egentlig skulle bli å bo i det som trygt kan kalles en verdensmetropol, om fagene kom til å bli vanskelige, og om jeg kom til å være god nok. Hva ville det å studere i London være? Én måned ut i oppholdet har jeg gjort meg opp noen tanker.

Å bo i London er å dele leilighet med polske Nadia og norske Kristin, samt fem asiatiske studenter vi ikke ser så mye til. Nadia har studert ved både Sciences Po i Paris og ved Cambridge, men klarte likevel å knivstikke sin egen fot to uker inn i oppholdet. Vaktmesteren begynte å gråte da han tidlig på morgenen så alt blodet, og huseieren ba henne instendig om å ikke besvime på den dyre sofaen i resepsjonen. Nå må jeg bære dagligvarene hennes, åpne dører og vaske tøy, men jeg synes egentlig det er kjekt å kunne være til hjelp.

Å studere i London er å se seg rundt i klasserommet og se jevnaldrende mennesker som skriver, tenker og snakker på en måte jeg aldri hadde kunnet forestille meg. Fremtidige beslutningstakere, næringslivsledere og journalister. Noen av dem studerer på LSE mens de jobber i parlamentet, i Clinton Foundation og i The Times på si. Det er lett å tenke at her har jeg tatt meg vann over hodet, at jeg muligens ikke burde være her.

Da er det fint å kunne sitte på pub med de samme glansbildene og oppdage at jo, de er faktisk vanlige folk de også. De deler de samme bekymringene som meg, foreslår å begynne på fotball med meg, og vil at jeg skal fortelle mer om hvor realistisk Skam er. Arbeidsmengden er til tider vanvittig, men det føles lettere når andre også synes det er mye.

Å leve i London er å haste over Waterloo Bridge og legge merke til nye detaljer hver dag. Noen ganger hender det jeg må smile, som for eksempel da en mann gaulet ut: «Oh come on guys, have you never seen the fucking police before» da forvirrede pendlere stoppet opp for å overvære en pågående politiaksjon. Massene spredte seg relativt raskt etter en demonstrasjon på indre justis jeg knapt har sett maken til. Eller som da businessmannen satte seg ned på fortauet sammen med uteliggeren for å dele en wrap, en kaffe og en prat midt i ettermiddagsrushet.

Iblant savner jeg kveldsturene opp Løvstakken, nattmaten på Valeri og utsikten fra Studvest-kontoret. Men stort sett er det å bo i London, høre om Brexit og Harry Kane, bo med den fargerike gjengen i leilighet 709, egentlig midt i blinken.