Mekka for kjønnskvotering

Kjønnsfordeling_JHM_03+

ARKIVFOTO: JARLE HOVDA MOE

LESERINNLEGG: Kvoteringen er både et demokratisk problem og tar opp arbeidstid som kunne blitt brukt på mye annet, mener Tobias Otterstad.

TEKST AV: Tobias Otterstad, VT-representant for UiB. FOTO: PRIVAT

TEKST AV: Tobias Otterstad, Blå liste. FOTO: ADRIAN SØGNEN

Hvis det fantes et Mekka for kjønnskvotering, ville det vært Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen.

Her praktiserer vi kjønnskvotering på absolutt alle verv og til alle utvalg. I den delen av universitetssystemet der vi kan regne med at likestillingen står sterkest og der forskjellene mellom kjønnene er minst, så praktiseres den strengeste formen for kvotering. Ikke bare UiB sitt eget regelverk for kjønnskvotering, men også Studentparlamentets eget på de råd og utvalg vi kan styre over.

Det fører til at parlamentsmedlemmene, framfor å se etter hvem som er mest egnet eller hvem som virker mest motivert til å gjøre en god jobb, i mange tilfeller blir nødt til å se bort fra dette og stemme mekanisk på én mann og én kvinne. Dette går også utover dyktige, motiverte individer som ikke får verv fordi noen av det motsatte kjønn som spontant slenger inn en søknad. Kvotering slik vi praktiserer den i Studentparlamentet (SP) er ikke bare et demokratisk problem. Den er også ineffektiv og bidrar ikke til å lære folk å se forbi kjønn i ansettelsesprosesser.

For å starte med hvorfor det er et demokratisk problem: Kvotering gir mer makt til Arbeidsutvalget (AU), fordi hver stilling som ikke Studentparlamentet evner å finne kandidater til, kan arbeidsutvalget selv utpeke. Disse får ikke Studentparlamentet stemme over, spørre ut eller rangere, men heldigvis er det likhet for loven:  Arbeidsutvalget må fortsatt forholde seg til kvoteringregimet som SP har innført. Dermed må AU bruke sin arbeidstid på å lete fram kjønnsmessig egnede kandidater til verv representantene i Studentparlamentet ikke har evnet å fylle. Den ideologiske kvoteringskampen utkjempes helt nede på varanivå, til universitets-utvalg studenter flest ikke har hørt om. Dette er tid arbeidsutvalget kunne brukt på å jobbe for at du skal få en bedre studiehverdag. I motsetning til universitetet, som har muligheten til å instruere sine ansatte til å tre inn utvalg, så kan ikke AU gjøre dette. Studenter burde av den grunn slippe å forholde seg til kvoteringsreglementet når de ikke kan bli utsatt for de samme sanksjonsmulighetene for å løse problemet.

Videre hindrer kjønnskvotering vår evne til å naturlig fremme gode kandidater av begge kjønn. I stedet for å ta ansvar for å sikre kjønnsbalanse så har parlamentet skapt et system som gjør det for oss. Null nyanse, null fokus på motivasjon eller kvaliteter, kun kjønnsorgan. Samtidig som systemet lider av kvoteringens ubarmhjertige natur. For ett år siden stilte to kvinner som ordstyrere, i år stilte tre menn. I begge tilfellene ble det bestemt at vi kan se bort fra kvoteringsreglene. Dermed har vi de siste to årene endt opp med jevn kjønnsfordeling ved å aktivt bryte reglene som skal sikre jevn kjønnsfordeling.  Jeg mener vår generasjon må være voksne nok til å reflektere rundt, og sørge for, kjønnsbalanse framfor å ha et system som mekanisk gjør det for dem.

Nå er det sikkert riktig å være åpen om at jeg selv har opplevd å bli kvotert ut fra et verv , men med tanke på hvordan Studentparlamentet praktiserer kvotering, så har vi nok det alle sammen. Jeg vil likevel driste meg til å påstå (og dette sies med det største mulige forbehold) at det av og til kan være to dyktige menn i et rom og at disse kan representere studentenes interesser og gjøre en like god jobb som én mann og én kvinne. Radikal kjønnskvotering på det nivået SP har lagt seg på, er altså både et demokratisk problem, bortkastet arbeidstid og hinder reelt holdningsskapende arbeid. Det er på tide å med en liberalisering, så vi får se hvor flinke vi er i likestillingskampen uten kvoteringsstøttehjul.