Spinnville fortellinger fra Belgia

korrespodent_brussel

FOTO: MAX ÅRSTAD KNUTSEN

KORRESPONDENTEN: Har du noen gang opplevd at en visning (som inneholder to høner) glir over i en fest?

Max Årstad Knutsen

TEKST AV: Max Årstad Knutsen, tidligere UiB-student som tar master i Brüssel. FOTO: SESILIE BJØRDAL

Fem timer etter å ha landet i Brüssel, dro jeg på visning til et hus i Rue Verboeckhaven. Et kollektiv bestående av tre vallonere og to flamlendere. Ja, og to høner, da.

Visningen skled ut og endte i fest. Fem belgiere, to høner og én nordmann ble fort til flere titalls belgiere, noen franskmenn og én nordmann, ettersom hønene gikk og la seg.

Utpå kvelden skled samtalen inn på forskjellene mellom Flandern og Vallonia. Én jente fortalte om den gangen en fyr trakk en kniv mot henne da hun nektet å svare ham på nederlandsk, hvorpå en flamsk gutt kontret med at han flere ganger har blitt truet med bank fordi han hadde nektet å snakke fransk.

Dette er helt spinnville fortellinger fra et splittet belgisk samfunn. Heldigvis er det også ekstremtilfeller.

Selv er mitt inntrykk at de aller fleste belgiere her i Brüssel har et meget avslappet forhold til de kulturelle konfliktene. Vel, i det hele tatt opplever jeg dem som utrolig bedagelige typer.

Både én og to pils nytes gjerne over et slag sjakk ved lunsjtid, byens syklister gir blankt faen i å ha på seg refleksdekket treningstøy og den alvorlige helsefaren det faktisk er å spise en porsjon «frittes» med curryketchup blir fullstendig neglisjert.

Ting tar dog tid – på rådhuset, på postkontoret, i butikken. Ikke fordi det er så jævla lang kø, men fordi effektivitet rett og slett ikke er så jævla viktig. Da jeg skulle hente kollektivkortet mitt, fant mannen bak skranken det helt naturlig å ringe en tjommi. Bare for å preike, liksom.

Det er likevel noe herlig forfriskende med å bo i en storby hvor folk behersker kunsten å ta det med ro. Før jeg kom til Brüssel, hadde jeg et inntrykk av at byen var et slags perverst utstillingsvindu for EU og deres idealer, hvor usympatiske menn i dress latet til å være superviktige og alltid snek i køen på Carrefour.

Neida. Men litt joda. Jeg hadde forventet at bybildet i større grad ville være farget av hvite menn som pusher 50. I stedet viser det seg at Brüssel er en helt utrolig livlig, dynamisk og i det hele tatt sympatisk by, med noe for enhver smak.

Det er liksom vanskelig å gripe tak i hva som faktisk er Brüssel. Er det å lese Tintin i svarthvitt-format over en kopp vond kaffe? Å sykle helt uanstrengt over den ujevne brosteinen i Sainte-Catherine? Å gå ut med både regnjakke og solbriller?

«MAJONEEEES!», utbrøt en av gjestene i Verboeckhaven da jeg spurte hva som gjør Brüssel så unik. «Har du smakt det?», la han til.

Så der har dere det – Brüssel er altså majones.